Livet går videre

Det samme gjør jeg. Følg meg gjerne videre på www.tinanevland.blogg.no 🌞

Får jeg lov og fortsette som mammaen dems?


I dag er det siste dagen i fylkesnemda. Det er også siste dagen før den aller siste ventetiden. Muligens den som vil prege oss aller aller mest! Jeg er livredd, samtidig som jeg er rolig. Nå skal det avgjøres av noen andre! Og basert på dette skal livene våre endelig ta en ny vei.

Endelig sier jeg! Ja, endelig. Vi er slitne. Vi er leie. Vi er innimellom triste. Det hender vi gråter. Vi er redde. Sårbare. Men vi er også glade. Og vi koser oss. Mest av alt så ler vi. Og er sammen.  Vi er mye. Vi er ekte.

Det kan hende jeg ikke prater til barna mine med de rette ordene, og sier ting på feil måte. Det kan hende jeg blir frustrert. Noen dager er jeg så redd for og gjøre feil at alt blir feil. Til og med det riktige. Noen dager er ikke barna mottakelige, og jeg lar ting som ikke burde passert, passere. Vi krangler, og vi blir sinte. Men vi ordner opp. Vi kan være uenige. Og det er helt ok.

Noen kvelder får de sove sammen med meg. Ikke fordi jeg ikke "orker" og ta kampen. Heller fordi jeg velger og la dem sove den stunden jeg kunne brukt på tårer og maktfordeling. Jeg velger kampene mine. Og vet at jeg til tider kanskje velger feil.

Jeg er en mamma. Som kjemper min livs kamp. For og få lov og være nettopp dette. Og at jeg har påført barna mine sår. Det vet jeg at jeg har. Jeg skulle så inderlig gjerne tatt alt dette vekk fra minnene dems. Det kan jeg ikke. Derfor lever vi videre med arrene.

Det er mye jeg ikke vet, og det er enda mye jeg skal få lov og lære. Men det jeg vet at jeg hver eneste dag gjør det aller beste jeg kan. Ikke for og glemme det som har skjedd. Men for og lære av det, og for og lære og leve med det. Tilgivelse. Plassering av skyld. Og fordeling av skam. Sårene vil alltid være der, men nå er det på tide og la dem få gro. Uten til stadighet og måtte bli rippet opp. Arrene til barna mine er dype nok. La de få heles nå.

-Tina-

#blogg #minblogg #alenemamma #hverdag #

JEG ER FÅKKA...

På Onsdag skal jeg i fylkesnemda...om jeg gruer meg? Det kan du tro...men om jeg sier at jeg ikke lenger er redd!! Tror du meg da?

Jeg vier dette innlegget til deg som har blitt og som fortsatt blir sett ned på...til deg som ikke er god nok i instansene rundt deg...til deg som ikke er ressurs sterk og til deg som sliter fordi du ikke tror du duger...til deg som er aleneforsørger og som gjør så godt du kan...DU ER GOD NOK!

Jeg har gått gjennom ALLE  papirer på meg selv ifa bekymringsmld og rapporter fra bv-tjenesten! Og i SAMTLIGE rapporter leser jeg side opp og side ned om alle mine feil, min omsorgssvikt ovenfor mine 2 barn, mitt rusmisbruk og mitt uforutsigbare liv. Helt ærlig...jeg ville også tatt mine unger vekk fra meg basert på det jeg leser...det er ett monster de skriver om-og det monsteret...det er meg!!!

Jeg er det monsteret som våkner opp til de to deiligste og trøtteste surpomp fjesene på morgenen, og jeg er dette monsteret som blir nedlesset i kjærlighet hver eneste dag! Jeg er det monsteret som av og til sover på dagen...fordi jeg er sliten. Og jeg er det monsteret som driter i leksene til sønnen min.

Jeg er det monsteret som etter timer med og imøtekomme krav og føleser, mekling mellom rett å galt, sortering av følelser og plassering av skam og skyld...ja, da er jeg er det monsteret som går ned på badet og river meg i håret og skriker lydløst til speilet mens tårene renner ned på mitt kinn...så dårlig mor er jeg at jeg prioriterer mine egne følelser først...

Jeg er også det monsteret som tørker tårene og henter frem smilet fordi jeg er redd at mitt humør påvirker dem.
Jeg er det monsteret som etter timer med krangling om lekser, gir etter for en is...vi overlevde idag også. Og både stor bokstav og punktum er helt korrekt...det eneste jeg ofret var humøret på min sønn...det er dette monsteret vettu!

Og ja, jeg er visst det monsteret som oppmuntrer og oppmaner og er positiv...men kun til mine små soldater har sovnet, for da kollapser jeg selv i sofaen med en angst så sterk at selv panikken aldri vil ta meg...

Jeg er monster-mammaen som ruste meg i 2014, som har en pappa som er syk, en mamma som er dement, en bror jeg ikke snakker med og to barn jeg kanskje ikke får beholde...Jeg er monsteret i denne historien! Men jeg er ikke monsteret i mitt liv ei heller skurken i mine barns...jeg er en mamma som gjordet det beste jeg kunne med det jeg hadde...å jeg snudde en umulig situasjon på tross av alt! Hvordan kan dere kalle dette grov omsorgssvikt med parantes hvor dere bedyrer at jeg oppriktig tror jeg gjør det beste...Jeg er monsteret som er livredd for at mine barn blir en del av skygge statistikken!

#barnevern #barnevernsproffene #forandringsfabrikken #rusogsamfunn #alenmor #hverdag

-Tina-

Størst av alt...

Jeg ser på deg. Med ditt engleansikt, og din nydelige latter sitter du der. Du smiler så intenst, å ler hjertelig, når vannet du hiver i lufta tar deg igjen og du blir kliss våt. Du nyter det. Med hele deg.

Jeg ler med deg, og gleder meg sammen med deg. Det er den tristeste gleden jeg noensinne har kjent på, og jeg er redd. Men jeg kan ikke vise det til deg. Jeg kan ikke tørke tårene dine med mine egne. Jeg må gråte mine selv, og det gjør vondt.

Når du ikke er rundt meg, savner jeg deg. Jeg prøver og se for meg hvordan det vil være og leve videre uten deg. Men når tårene presser på, og det blir for vondt. Da velger jeg og legge det vekk, og fokusere på det andre livet. Det livet hvor vi er sammen. Alle tre!

Dere gir meg mot. Mot til og trosse, til og stå for den jeg er. På godt og på vondt. Dette klarer jeg fordi dere gjør meg sterke. Med deres naive uskyldighet og uovinnelige tro gir dere meg en styrke bare en mamma kan få fra sine barn. Kjærlighet. Og hva er vel sterkere enn det ❤

-Tina-

#blogg #minblogg #mammablogg #alenemamma #hverdag

Etter stormen...det er den stillheten jeg frykter mest!


Jeg vet hvor jeg er, men jeg vet ikke hvor jeg er på vei hen. Hva jeg er på vei til? Det er masse farger rundt meg...det meste er grønt. Innimellom alle disse fargene kommer det plutselig ett hus. Det er ikke stort. Det er ikke lite heller. Jeg hører latter...den beste latteren jeg kjenner. Mamma, sier de! Så våkner jeg.

Noenganger, når den ene stormen har landet, bytter jeg fasade, strukturerer tankegangen, skifter våpen og velger kamp. En ny, men allikevel en av de jeg MÅ ta. Jeg føler meg omringet, og mange av de rundt meg har en forventing om at jeg skal gi meg! At jeg skal ramle. Kanskje jeg gjør det. Men ikke akkurat nå. Ikke idag iallefall...

Jeg er i Bergen. Jeg gjør ikke så mye, men jeg kjemper sammen med deg! Jeg har akkurat like lite kontroll over denne situasjonen som jeg har over den som herjer i kulissene hjemme. Jeg vet ikke om jeg mister deg. Jeg vet ikke om du våkner opp. Du må våkne opp! Jeg trenger deg...Jeg er bare 34 år gammel, jeg trenger deg enda! Jeg trenger familien min, og akkurat her og nå føler jeg at jeg mister dere 1 etter 1...

Hvordan i helvete går det an og være her? Hvordan kan jeg sitte og planlegge en begravelse, og en mulighet for faktisk det og måtte leve uten dere alle 3...det går ikke an og tenke på det. Det går så vidt an og skrive om det...det blir for surreal! Jeg må stenge av, blokkere og fokusere. Fordi jeg har ikke lov!  Jeg har ikke lov og bryte sammen, det kan jeg ikke.

Du ser fredfull ut, alt det vonde er vekke. Nå iallefall. For en stund. Øynene dine er lukket. Begge to. Du puster. Brystet ditt går opp og ned, opp og ned. Slanger og maskiner vitner om at det er under kontroll. Iallefall nå. Du kan hvile deg litt til. Vi hviler oss litt til. Det er ikke lenge igjen til neste kamp...Men vi har hverandre du og jeg. Det er oss to akkurat nå, og jeg slipper aldri hånda di...men du kan ikke slippe min heller...lov meg det! Ikke slipp den helt enda pappa <3 Ikke før du må...

-Tina-

#blogg # minblogg #hverdag #takknemlig #kjærlighet #mammablogg #sorg

Voldta meg helst med beskyttelse

Jeg ser svart...og innmellom det svarte er det kun grått og litt oransje. Jeg må passe meg, uansett hvor jeg går er det oransje igang med og felle meg! Skyte meg, drepe meg...vinne over meg! Dette våkner jeg til...ett bad...ett bad i svette!

Idag har jeg den dagen...jeg er livredd! Og jeg er pisselei! Jeg sitter ved kanten på svømmebassenget i Stavanger svømmehall og observerer...jeg har aldri kjent det på denne måten før! Svømmehallen er idag forandret fra støy og kaos til en intim sone hvor mestring og kjærlighet står i fokus.

Jeg kommer til meg selv av tårene som renner på kinnet mitt. Uten drama, uten intriger...de bare renner! Jeg er så jævli redd...så innihelvetes redd som ingen noensinne kan forstå! Hvorfor skjer dette med meg nå? Hvorfor skjer dette med oss? Hvorfor nå? Kunne de ikke bare tatt dere fra meg når jeg ikke var en god mor? For det har jeg også på kappen min...men ikke akkurat nå!

Er det den ultimate testen? For i så tilfellet så er den skikkelig urettferdig...jeg fortjener mye! For sånn som jeg var. Men jeg fortjener og noe for den jeg er, den jeg er blitt! Men så lever vi i ett system der noen bare kan ønske dere vekk...hvordan i hele helvete er det mulig?

Jeg er sint! Så sint at jeg kunne gjort mye for og vise det! Jeg er trist...å redd! Og bitter...jeg har lyst og ruse meg! Jeg har lyst og gi opp! Gnir du hendene dine nå, kjære bv-representant? Tenker du at nå har vi henne? Mine ord om hva jeg tenker om deg trives best i min fantasi, men her skal du få ett innput og to på hva du faktisk gjør...

Du sier jeg er ikke er god nok...i lengden! Jeg er ikke egnet til og ha egne barn! Når er man det i vårt lille land? Hvis man eier en yath, er selvstendig næringsdrivende eller politiker? Hvordan kan Norge forvare mamma-rollen til Listhaug eller Erna? De er jo seriøst på kanten med de fleste? Eller dreier dette seg for det meste om meg, fordi noen av de jeg kjenner kutter fingrene av folk når de ikke betaler?

Hva i hele helvete er galt med dere? Hva skjedde med Mao Zedong, Stalin og Hitler? Hva med Erna, Listhaug og Jensen? Er de noe bedre? Hva med terrorismen som skjer rundt oss døgnet rundt...er det ok? Fordi vi har makten til det? Norges land er som en jaktmakt uten bytte, bare jakt vi finner prisen uansett!

Jeg er tom...for både ord og utrykk! Velkommen til Norge, her er alt forbudt! Voldta og ødelegg...men husk og gjøre det mellom 8-16...det er kun da vi er på jobb!

-Tina-

Du fortjener ikke og bli skutt...

Her en dag fikk jeg slengt etter meg...gå å blogg litt heller, du! Hele Norge ler av deg og alle de jævla løgnene dine! Så ja, jeg gjør det jeg da! Blogger litt...Dette innlegget er til deg. Fra meg.

Du kaller meg en løgner, en skuespiller og klovn. Du kaller meg hore, narkohore og sier jeg er en dårlig mor! At jeg manipulerer og lurer alt og alle rundt meg! Jeg har ett spørsmål til deg...Hva i herrens navn vet du om dette? Hvor har du vært de siste årene? Jeg pleide å bli sint på deg, jeg eksploderte til tider...mens nå, nå syns jeg bare synd på deg!

Du prøver desperat og sette meg opp imot alt og alle rundt meg. Du prøver og sette vennene mine opp mot meg, og du prøver sette andre innstanser inn for du vil så inderlig inderlig gjerne at jeg skal trå feil. Du ønsker og se meg ramle, med ett brak! Og ligge der...for evig og alltid! Du bruker barna mine mot meg, familien min og din egen. Kjære deg, jeg skal fortelle deg en ting og to jeg om hva du egentlig gjør!

Først og fremst så gir du meg en styrke jeg aldri ville hatt uten deg. For det vil jeg si 1000-takk. For det andre så har mine bånd til mine venner aldri vært sterkere enn det de er nå, så for dette vil jeg også takke deg. For det tredje så innfrir du alle forventningene om hvor seig og slimete hverdagen min kunne vært, hadde du fortsatt vært en del av den! Jeg gikk ifra deg fordi vi ødela hverandre, og vi kødda med barna våre. Da melder du meg i affekt til barnevernet. Fordi jeg ble gald i en annen, han jeg elsker den dag i dag! Den dagen, den gangen kunne jeg sikkert drept deg. Idag er jeg evig takknemlig for alt helvete du lot meg gjennomgå.

Jeg er sterk på grunn av deg, jeg er modig fordi du frarøvet meg min egenverdi. Jeg er en god mor fordi du satt i fengsel og kunne ikke stille opp. Jeg har lært barna mine og lese, skrive og regne. Jeg har tørket tårene dems når de savnet deg. Jeg har snudd på hver en negativ opplevelse når det gjelder deg og trodd på at du ville det samme som meg! Jeg har sagt ja, til samarbeid, ja til samhold og ja til og putte meg selv sist! Alt dette har jeg gjort FORDI jeg trodde du hadde samme kjærlighet til de 2 mest uskyldige små menneskene på jord! Men endelig har jeg forstått at det er denne galskapen du elsker. Jeg sa ja til barna mine, når du sa nei. Jeg velger for alltid og være den jeg er, og den jeg har blitt pga deg.

Du er ikke mye, du er egentlig ingenting! Men for meg er du mye, du er mer enn det! Du er det beste som har skjedd meg, og jeg er takknemlig. Idag kan jeg velge hvem jeg vil bli, hvem jeg er...og jeg kommer aldri til og bli som deg...<3

-Tina-

Ja, jeg soner livstid!

Kjære Solveig Horne,
jeg heter Tina. Jeg er snart 35 år gammel. Jeg er mye. Ikke alt like pent. Men i denne sammenhengen er jeg først og fremst mamma. En mamma, som deg. Med alle de samme bekymringene, alle de samme sorgene og alle de samme gledene. Nesten! Jeg er en rusavhengig mamma, en mamma uten sjans mot systemet. En av de svake. En av de ressurssvake, og en av de uheldige! Mellom meg og deg, så anser jeg meg selv som en av de heldige! En av de sterke! Dette nekter dere og vurdere, fordi dere vet bedre...hvordan vet dere dette? Hvorfor har dere kun de "negative" svarene på oss,-de svake som vi på fagspåket kalles?

Hva vet dere som sitter på makten egentlig om det og være "ressurs-svak"? Hva vet dere om hva vi med mindre penger og en heftigere bakgrunn velger og prioritere? Jeg har ikke vært på den værste Syden-turen med barna mine, denne sommeren. Jeg har heller ikke pendlet mellom Stavanger og Dyreparken. Det har jeg ikke råd til. Men jeg har brukt tid samme med barna mine...jeg har ikke kjøpt meg fri fra den. Jeg ville ikke byttet ut tiden min sammen med dem i verken penger, gull eller myrra!

Dere sier jeg ikke er god nok! Jeg er ikke god nok! I deres øyne. Har dere noengang tatt dere tid til og spørre dem dere så fint sier dere beskytter? Er deres ord og deres følelser overhodet relevante for dere? Dere sier ja, men både jeg og dere vet at det er rein å skjær bullshit! Dere snakker om konsekvenser, dere skriver lovforslag og paragrafer...hvem har lært dere disse? Christoffer saken? Alvdal saken? Baneheia saken? Er det enklere og la konsekvensene gå utover våre barn? Mine barn? De ressurssvake? Jeg har til gjengjeld og oppleve en partileder, en musiker, en skuespiller eller en med medielyset rettet på seg og være deltaker i en fylkesnemdsak, eller en omsorgsovertakelse! Er det fordi disse rusmisbrukerne drikker rett konjakk? Eller er det fordi de snårter amfetaminen sin, istedet for og injisere den? Jeg beklager, men jeg bare lurer!

Det er misbruk i alle samfunnslag, og alle klasser!!!! Sier regjeringen...sier dere våre folkevalgte! Hvordan kan dere forsvare en omsorgsovertakelse basert på fremtidig omsorgssvikt? Hvordan kan dere la mine barn komme i risiko sonen når det gjelder fremtiden? Hvordan kan dere la min sønn muligens velge bort livet sitt som tenåring, og hvordan kan dere la datteren min bli avstumpet i føleseslivet? Hvordan kan dere la barnevernet holde på som dem gjør, og hvordan kan dere som sitter på makta tolerere brannslukking i stedet for forebygging? Hvordan kan dere sitte og se på at barn blir voldtatt av systemet og bevitne at desperate utkjørte foreldre velger livet sitt bort uten at dere gjør noen verdens ting for og forhinde det? Hvordan kan dere forsvare dette? Hva skjedde med det landet jeg trodde på, stolte på og elsket? Hva skjedde med integriteten og verdigheten vi hadde i vårt lille land? Hva skjedde med respekten for mennesket og menneskeverdet? Hva skjedde med verdiene vi bugde landet og prinsippene på? Hva skjedde med grunnloven, og troen på mennesket? Jeg håper dere tar tak, og ikke ødelegger mer barn enn dere allerede har gjort...Idag 01.08.16 skammer jeg meg for første gang i mitt liv over og være norsk. For og være ressurssvak i Norge er det samme som og sone livstid i fengsel...du slipper ALDRI fri...

-Tina-

#blogg # minblogg #hverdag #mareritt #alenemamma #sorg

Fåkk Juli å sommerferie...


Ingen mennesker er perfekte. Ingen av de jeg hittil har møtt i livet mitt. Det er fint, jeg trenger ikke lenger identifisere meg med noen. Jeg har ikke lenger behov for det. Jeg tror ikke på det perfekte uansett...

 

Jeg får spørsmålet "hvordan går det med deg", mange ganger ila en dag. Og alle svar jeg kommer med blir analysert, vurdert og så blir det skrevet en atferdsrapport på meg og svarene mine...

 

Tenker jeg at det er nedverdigene? Ja, det gjør jeg! Tenker jeg det er urettferdig? Av og til! Tror du jeg er lei av det? Drittlei. Viser jeg det? Veldig tydelig, er vi vel enige om alle sammen. 

 

Dere kommer på døra mi til alle døgnets tider, for og spørre meg ut om blåveisen jeg fikk på stranda. Hvem var jeg med? Hvordan jeg håndterer sinnet mitt ovenfor datteren min, og hvordan jeg opptrer i det daglige? Dere spør meg spørsmål dere allerede har stilt på samme måte før, anslyserer og ser på meg. Glor på meg til tider. Skjerp dere...jeg blir flau på deres veine! Dere har kommet til feil person for og leke good cop bad cop...jeg har vært i dette gamet lenger enn de fleste av dere som kommer på døra mi har vært uten bleier! 

Når jeg nevner mine bekymringer går dere rett i forsvar og presterer og fortelle meg at jeg og mine barn kun er ett oppdrag dere er på,-innleid av bv-tjenesten!!!! Vi er bare ett nummer i rekken av oppdrag dere er på. Om jeg blir forbanna? Det kan du være sikker på at jeg blir! Om det vedvarer? Nei! Det er ikke verdt det...



 

Dere spør meg om det ikke preger barna mine? Klart det preger dem. Vis meg det mennesket som ikke blir preget av støtt og stadig måtte forholde seg til nye, ukjente mennesker! Det preger oss alle. Men det handler ikke om hvordan jeg har det...Det handler kun om hvordan jeg tar det! 

 

Jeg har 24 timer i ett døgn. 8 av de sover jeg. De resterende 16 timene er det flere bekymringer innom og sier hei. Det er også masse glede på besøk, latter og spøk. Det er alvor, pur alvor og det er sinne, det er sorg, det er avsky og det er redsel. Hva det sier om meg i deres rapporter er det bare dere som vet. Men i mine rapporter og mine analyser er det nettopp dette som gjør meg til den jeg er. Jeg er visst mennesklig tross alt...

-Tina-

Såklart gjorde jeg det 🌼

Jeg våkner. Og det er noe nytt. Ja, det er noe nytt. S for strange for jeg har klippt håret mitt kooooooort😎

Takk for ALLE delinger, likerklikk og kommentarer🌼🌞 Jeg føler meg freeeeesh takket være de over 8000 av dere som skjønte Alina sitt budskap🌞 Og til alle dere tvilere...👊🌞 

-Tina-

#blogg #minblogg #hverdag 

 

IGANG😜

A-for annerledes...

Mamma, har du vonde tanker enda? Ett gjennomtenkt svar hos en voksen person i møte med ett barn ville vært og si nei! Skåne dem for sannheten, spare dem for bekymringene og la dem være barn. I mitt tilfelle er svarene verken gjennomtenkte, øvd inn på forhånd eller skånsomme. Det er sannheten, fordi sannheten går det an og leve med!

Ja, jeg har vonde tanker enda! Men de kommer sjeldnere og sjeldnere. De er av mindre grad, og de er uavhengige min personlighet! Det er redsel, det er sorg, det er frykt og det er uforbeholdt aspekter av livet mitt som er mørke.

På voksenspråk kalles det A- for angst! I mine barns verden heter det A-for annerledes. Sannheten er enkel, den er ukomplisert. Den er skjør og den er sann. Den er ekkel, men den er og vakker!
A-for angst! A-for annerledes!

Jeg vil skrive litt om min A! Jeg vil skrive til den! Jeg sier du er enkel og ukomplisert, fordi du er det! Jeg velger og vedkjenner meg deg, ta imot deg og ønske deg velkommen. Du er blitt min speiling på  "lille meg". Jeg er ikke særlig redd deg. Ikke idag iallefall. Heller ikke igår.  Men hjertet mitt hopper litt fortere, pulsen slår hardere og tankene rasler med ett annet mål når du tar meg igjen! Hvis jeg lar deg ta meg igjen...

Vi har vært fiender. Vi har kjempet mot hverandre. Det endte som regel i full kræsj, panikk å angst for angsten...angst for deg! Det har hendt at du fortsatt skremmer meg, men jeg har lært meg måter og møte deg på! Jeg pleier og tenke på farger når du preger meg som mest! Når jeg er glad i deg er du blå, av og til litt grønn. Og når jeg hater deg er du rosa! Sånn tyggi rosa faktisk! Du representerer alt det jeg ikke liker ved meg selv, men som jeg idag er iferd med og godta.

Du rører i noe ved meg, noe i meg og noe som er på siden av meg! Men jeg vet du er der, og nå blir jeg av og til litt redd når du ikke kommer frem. Du lar deg ikke provosere, og når du viser deg. Da sniker du deg innpå meg! Jeg hater det. Men jeg hater ikke deg lenger!  Du skremmer meg ikke på samme måte...Du er en del av meg. Du representerer kun det av meg som er mitt innerste mørke!

Vi er ikke akkurat venner, men det er fordi du så gjerne vil ha makt over meg!
Det får du ikke på samme måte lenger, og jeg tror at nå er det er jeg som skremmer deg...litt, ikke mye! Men litt er bedre enn ingenting! Og jeg skjønner deg mye bedre nå!

Jeg liker også og ha makt over deg! Jeg liker også og vinne...så vi er ikke så ulike vi to, men vi er begge A-for annerledes. Eneste forskjellen på meg før når du hadde makt, og nå...er at jeg slettes ikke bare er A-for annerledes. Jeg er A-for mange ting, jeg er jeg A-for AWESOME....og jeg er T-for Tina...men mest av alt er jeg bare meg❤🌞

-Tina-

#blogg #minblogg #inspirasjon #alene #alenemamma #kjærlighet #hverdag #sykdom #sommer

Ajlåvvjuajlåvvjuaaaaaaaaaaalåvvjuuuuu 💙



Takk Victoria Beckham for #inspirasjon #mamma #alenemamma #hverdag #takknemlig #kjærlighet #blogg #minblogg #victoriabeckham #wannabe 👊🌞✌😘

Utfordrer hele bloggverden til og inspirere til #morskjærlighet og #kjærlighet generelt 💙❤🌼🌻

TERRORISME ER IKKE KUN DET VI SER PÅ NYHETENE!

Min intensjon var aldri og fremprovosere så mye vondt i så mange mennesker da jeg skrev innlegget mitt...FUCK BARNEVERNE! Budskapet mitt var og si til mennesker i samme situasjon som jeg engang var...tør og be om hjelp! Om ikke for deg selv så for barna dine!

At jeg nå er i klinsj me bv-tjenesten er jo helt opplagt! Samtidig som jeg mister mer og mer respekt for systemet, så har jeg fortsatt tro på det. Det er det samme som og stå med en fot i hver leir...noe jeg er veldig kjent med.

Gjennom livet lærer man seg hva som er viktig. Hva som er uviktig. Og man lærer hva som er rett. Og hva som er galt! Jeg kunne tenkt meg og bedd hele etaten brenne i helvete samtidig som jeg kunne løftet dem opp på en pidestall...

Innlegget mitt var først og fremst til den første bv-tjenesten jeg ble introdusert for. Ikke den jeg er under nå! Jeg angrer dyrt og hellig at jeg byttet kommune. Men ikke før saksbehandleren vi hadde sluttet. Hun kjempet min sak også hun. Hun trosset sine øverste sjefer og jobbet for det hun trodde på! For mens hun hadde tro, var det flere som ytret både til meg og via henne at "nå må du bevise Tina, for det er få som går nedi gangene her som tror på deg. De skjønner ikke hva vi holder på med som lar barna dine bo hjemme!"

Og få livet sitt på beina igjen, det er en jobb jeg virkelig har gått inn for. At det er løsninger underveis som har vært halvveis....det er det liten tvil om. Men man lærer så lenge man lever. Hva som er omsorgssvikt er det heller ingen tvil om, og at mine barn har levd i det...Det skulle jeg så inderlig gjerne sluppet og innrømmet. Men skal en sannhet på bordet, så skal alle.

Jeg velger og tro på systemet. Og jeg velger og tro at når man er uenige så er det til det beste at noen andre avgjør det for oss! At jeg er pisse redd og våkner sv mareritt, det kan jeg love. Men at jeg er skråsikker på at alt ordner seg...det kan jeg også love. Det aller aller tristeste med hele saken er barna mine. De har blitt lovd at de ikke skal bytte skole, at de skal få bo her de bor, de skal være med familie og de skal få beholde klassekompiser og idretter. Hvordan kan man rettferdiggjør dette hvis fosterhjem blir løsningen? Og uten ett famileråd med alle disse lovnadene er jo dette langt ifra på plass...De mister først tillit til meg, får den tilbake. Saken blir trukket for og ett år etter bli tatt opp igjen. Fordi jeg ikke slavisk har fulgt opp A-senter og Rogaland DPS...jeg vil ikke gå på medisiner fordi jeg er livende redd for konsekvensene! Er det omsorgssvikt?

Det skremmer meg, hvordan denne etaten jeg en gang trodde så inderlig på kan bruke flere hundre tusen kr på ting de ikke kan stå for, men og gå inn med hjelpetiltak som kanskje kun koster 1/3 er uaktuelt...

Jeg har vært stygg mot vår nye saksbehandler. En flott dame! Som møter barna mine på en fantastisk måte. Uredd og ekte. Samtidig som jeg aner at hun er redd og tilgjort! For en grusom jobb hun har, og for ett apparat hun har rundt seg. Jeg nekter og tro at hun etter 10 dager på jobb, og ett møte med meg tror at jeg er skrekkeksemplet på barneoppdragelse! Du har bedre rutiner på barna dine enn  jeg har Tina, var en av de siste tingene hun sa til meg.

Vi skal mye lenger opp i ett tilsynelatende oppegående system for og finne svikten. Og den må finnes...for ved barnevernstjenesten i Norge er det noe virkelig virkelig galt!!!!

-Tina-

Kjære, kjære barnevern....


Jeg har alltid fremsnakket dere, trodd på den jobben dere gjør og vært takknemlig for at dere kom inn i våre liv. Jeg har kjempet en kamp mot meg selv, som jeg er på god vei til og vinne. Jeg har reist meg og fått familien min på beina igjen. Meg selv og mine 2 små! Det er med sorg og fortvilelse jeg skriver dette innlegget. Det innlegget hvor den dype respekten jeg hadde for dere per idag er iferd med å visne...

SÅ...Hvis dere kan love meg at barna mine får det bedre en annen plass så skal jeg gi dem fra meg, uten og gå via fylkesnemda først. Men dere må også love meg da at de ikke blir kasteballer i det dere kaller "systemet"... Hvis dere kan love meg at de blir ivaretatt utover mine omsorgs evner så skal jeg gå med på alt som kan gangne dem.
Hvis dere kan love meg med hånden på hjertet at min sønn aldri en gang til sier,'mamma, jeg vil ikke leve lenger! Og sverger at min datter ikke en gang til stenger alt rett av! Da er fremtiden dems i deres hender nå!

Hvis dere kan sverge ved min bestefars grav at de får det bedre med noen som aldri kan elske dem like høyt som meg så er ikke dette forgjeves. Hvis dere også kan gi mine barn omsorgspersoner som de kan elske høyere enn meg så er også deres ord min lov. Og hvis dere kan gi meg løfter om at og rive dem bort fra sine venner, sine klassekompisser, sine idretter og sine omgivelser er det til det beste for dem nok en gang, skal jeg gå med på alt dere tenker.

Lov meg også at tårene dems blir best tørket av noen de ikke kjenner, og at vedkommende trøster dem bedre enn meg så blir også min munn nå lukket.
Hvis dere kan med sikkerhet i sjelen og trygghet i hjertet si at de har bedre uten meg, deres mamma. Så kan jeg love dere at jeg elsker dem så høyt at jeg skal gå med på alt frivillig.
Dere må også love meg at de ikke blir splittet, men får ha hverandre igjennom nok en forjævlig prosess. Da skal jeg slutte og kjempe mot systemet jeg en gang trodde så inderlig på! Kan dere love meg dette? Kan dere love mine barn dette?

Aldri glem hvem som holdt dem da de ble født, og som voktet over dem hele døgnet. Aldri glem at det var mitt hjerte som banket i takt med deres, og at vi har ett bånd selv dere aldri kan knekke. Husk at min kjærlighet til dem er det reneste de har. Og deres kjærlighet til meg er renere enn luft, og luft trenger også små barn for og puste. Dere kan skille oss ad, rive dem ut av mine armer med makt og skape skrik jeg aldri en gang til vil bevitne! Alt dette skal de få slippe hvis dere lover meg det jeg ber om...

At jeg snublet og fallt, er vi alle enige om. Men hvordan jeg har reist meg og står her med verdighet er det kun dere som velger og se forbi. Jeg har tørket tårene dems, holdt dem i deres kramper, og vugget dem i mine armer når de våknet av mareritt. Hvor var dere når jeg snudde fortvilelse til håp, kjempet med nebb og klør uten at barna mine ble fulgt opp av noen andre enn meg og vår familie?  Jeg gjorde en umulig situasjon mulig, og dette vil dere på ny rive ned. 

Nøyaktig et år etter henleggelse av fylkesnemd sak og omsorgsovertakelse starter dere på ny samme prosess...er det noen som fucker med barna mine, så er det dere som kaller dere ett vern!Dere vil ha barna mine i fosterhjem fordi jeg nekter utredning, medisinering og baserer "bekymringene" deres på fremtidig omsorgssvikt...Shit, barna mine burde aldri kommet hjem igjen! Dere kødder ikke bare med hodene dems...dere kødder med hele dem! Jeg har fått drapstrusler på innboksen min i mitt forsvar av deres jobb...og jeg har stått i det, men nå er det nok!

Det kan settes mangt ett ord på både hva jeg er, hva jeg har vært, hvem jeg er og hvem jeg har vært. Det eneste dere aldri noensinne kan ta fra verken dem eller meg, er at jeg uansett alltid er deres mamma. Og de er for alltid mine 2 dyrebare barn.

-Tina-

#blogg # minblogg #hverdag #mareritt #alene #alenemamma #kjærlighet #sommer #tragedie #barnevern #voksenvern 

BARN AV HIIMSMOEN❤


Vi sitter der...rundt verdens tryggeste bord. Det er rundt. Det er stort. Det er plass til mange. Vi er mange. Ulike. Helt forskjellige. Med en sentral ting felles...vi er annerledes. Ikke mine øyne, ikke i våre. Men i dine. Og i mange andres. 
 

Vi er de syke, de rusavhengige, de narkomane, rusmisbrukerne. Vi er skrekkeksemplene på det ingen foreldre ønsker for sine barn. Vi er mødrene og fedrene dere advarer mot. Vi er de svake, de grenseløse. De farlige å de rare. Vi er de dere snakker om, de dere skuer på med deres stygge blikk. Vi er de dere leser om i avisene, de stigende navnene i dødsannonsene. Vi er de utstøtte. Vi er de som kommer fra umøblerte hjem. Og vi er de det ikke finnes håp for...

Vi er like like som vi er forskjellige. Og vi går under feil kategori. Vi leder også med eksempel, vi trenger bare litt ekstra tid. Vi skinner i de sterkeste farger. Vi finner skatter der ingen tør trå. Vi lyser opp rom du ikke trodde eksisterte, og vi sitter på kunnskap du ei kan forstå.

Vi er barna som burde vært glemte. Vi er barna som faktisk ble glemt. Vi er barna som velger og vise, at livet er mye og slemt. Vi er mødre som orker og kjempe, en kamp de fleste for lengst ville tapt.

Vi er søsken og døtre og sønner. Vi er stormen som rir i vårt sinn. 
Vi er medstøms og motstrøm i havet. Vi er stormen som sluker all vind.

Vi er fortid og fremtid og nåtid. Vi er krigen du aldri vil se. Vi er tanken du aldri vil tenke. Vi er bønnen du aldri vil be.

Vi er avsky og redsel og smerte. Vi er glede og lykke og sorg.Vi er krigere gjemt inni hjerte. Vi er soldater med sjelen som borg. 

Rundt dette bordet vi samles . I motgang og medgang og storm. Rundt dette bordet er livet, det levde, det nye tar form. Vi er lyse, og mørke og redde. Vi er glade og fine og sprø. Vi samles på nytt rundt det bordet. Vi valgte livet, vi ville ikke dø. 

Vi er en hær som har sluttet og falle. Vi er soldater som har sluttet og sloss! Vi er barna som få hadde tro på! Vi er barna, vi er bare oss!Vi er dråpen som dundrer mot ruta, vi er solen som tørker den bort. Vi er lyset i regnet fra havet, vi er stormen som åpner en port.

Vi er fargene gjemt inni regnet,  vi er regnet som lyser opp alt! Vi er de barna som valgte og glapp, og de voksne som så mens vi fallt. Vi er glede og lykke og latter. Vi er stjerna som skinner i kveld!Vi er de glemte barna, som klarte oss likevel.

Vi er de glemte barna, og de barna som aldri ble glemt. Vi er barn av det runde bord, der ligger det alvor og skjemt. Vi er de det kjempes for. Av noen, av mange av fler. Den kjærligheten vi har sett der, den finner du bare her. Vi er de glemte barna, de barna som aldri ble glemt...❤

-Tina-

#rusogsamfunn #barnevern #forandringsfabrikken #detnytter #blogg #minblogg #hverdag

DU ER SYK I HODET SOM TROR PÅ DEG SELV!!!

Endring. Ett vidt begrep. Og en utfordrende oppgave. 

I en endringsfase har jeg møtt de aller fleste mennesker! De skeptiske, de troende og de ikke troende. Alle med sin rett til sin holdning. Alle med sine opplevelser og sine erfaringer som utgangspunkt. 

Så finnes det dem som kaller seg realister! Og jeg stiller meg meget undrende til dere. Hvordan går det ann og kalle seg realist i en så urealistisk verden? I ett samfunn så preget av nettopp dette...urealisme? Ett vidt begrep, med maaaaange tanker jeg foreløpig velger og holde for meg selv! Men jeg kan også her vinkle realisme, skeptisme, forståelse og tro inn på meg selv...


Forståelse tenker jeg, er ett helt annet utgangspunkt! Jeg forstår hvorfor mennesker er skeptiske til min endring. Jeg forstår at de ikke klarer tro, jeg forstår også hvorfor de velger og kjøre over meg. Enten det være seg i sitt yrkesforhold, sitt personlige forhold til meg, eller historiene fra folk som tilsynelatende har hatt ymse forhold til meg! De velger og være "realistiske"...basert på negative opplevelser ifht meg og mitt tidligere liv! 



Boy, do I have news for you😊 Jeg endra meg slettes ikke over natten. Det har skjedd endringer over tid. Frø har blitt plantet, noen dødd mens andre har vokst litt etter litt etter litt! Det er langt ifra noe skuespill, ei heller magi. Det skyldes ikke medisinering eller rus...Jeg bråvåkna...samtidig kom det 2 mennesker inn i livet mitt som trodde på meg. Som ikke vendte meg ryggen, som hjalp meg å snu det negative til noe positivt. Som pusha meg til å nå over ett hinder, så ett til, så ett til og ett til. 


Idag, sitter jeg med en håndfull gode venner. Og en visjon som er så enkel at det er latterlig! Livet mitt var så kaotisk, så fullt av dritt og motgang. Dagene var så proppte med både energistjelende og tidsstjelende piss at og snu det er det enkleste jeg noengang har gjort! Jeg begynte å luke vekk det som tappet meg for både tid og energi, kallte en spade for en spade og la dritten der den hørte hjemme! Det høres latterlig ut, urealistisk og fjernt...Kommentarene hagler inn om diagnoser som burde blitt satt på meg,-altifra borderline til psykotisk! Kult at dere velger og dele deres tragiske meninger om meg med meg🌞Men jeg googla det nettopp, og ingen av dem passer inn i beskrivelsen av yours truly🙈


Skuespill sier du...bloody alvor sier jeg! Det handler kun om og være positiv, det handler kun om holdningsendring og det handler om og omgi seg med det som er bra...Resten kommer av seg selv...1 dag om gangen😊 Selv de sterkeste ramler av og til, men og komme seg opp igjen...det er det som kaller POWER👊👊

 

-Tina-

 

#blogg #minblogg #inspirasjon #mamma #sykihodet #positiv #hverdag

Flatlus kalles det...

Du er frekkere enn den! Flatlusa mener jeg. Du tror du tar fra meg gleden ved og skrive, men kjære deg! Jeg vet ikke hvem som er den mest uvitende av oss to...
Jeg får spørsmål om hvordan det føles og ramle fra toppen? Hvordan skal jeg svare på dette uten og bli useriøs? Jeg har ramla så mange ganger at det finnes ikke en høyde jeg ikke har prøvd! Jeg har vært på den ultimate high, å ramla så intenst og så fort at Ingebritsen brødrene sitt awesome løp igår kan gå å legge seg! Hvilket svar er det du trenger for og skjønne at jeg trives akkurat her jeg er? 

 

Når det er sagt, så trives jeg ikke aller best på der oppe blandt stjernene. Meeeeen jeg liker meg ikke helt der nede på bunnen heller. Jeg synes det er aller best og være sånn akkurat inbetween! Men og komme fra rock bottom og nå toppen...HELLO-jeg hadde vært en tøysejente om jeg ikke sa at jeg DIIIIIIGGA!!!! det de timene d varte 👊😊

De som når toppen, holder seg der for en grunn. De har ikke kommet dit fordi de er født med en sølvskje i kjeften! Ta Sophie Elise feks! All dritt hun har stått i! Jeg digger den jenta å har en dyp respekt for henne! Det krever en ekstrem styrke,masse tålmodighet, investeringer og utholdenhet. 

Dagens anbefaling fra meg derimot ( no affence til dere som driver med dette) er ikke lipgloss, mascara eller extensions...



 

Min anbefaling er...slutt og se mot toppen..begynn å klatre! Og når du når den...ALDRI glem hva det kostet deg for og komme dit og hvem som hjalp deg på veien! 

-Tina-

 

#blogg #inspirasjon #livet #mamma #mammablogg #humor #livsstil

Flatlus kalles det...

Du er frekkere enn den! Flatlusa mener jeg. Du tror du tar fra meg gleden ved og skrive, men kjære deg! Jeg vet ikke hvem som er den mest uvitende av oss to...
Jeg får spørsmål om hvordan det føles og ramle fra toppen? Hvordan skal jeg svare på dette uten og bli useriøs? Jeg har ramla så mange ganger at det finnes ikke en høyde jeg ikke har prøvd! Jeg har vært på den ultimate high, å ramla så intenst og så fort at Ingebritsen brødrene sitt awesome løp igår kan gå å legge seg! Hvilket svar er det du trenger for og skjønne at jeg trives akkurat her jeg er? 

Når det er sagt, så trives jeg ikke på toppen. Ikke på bunnen heller. Jeg liker meg aller best sånn inbetween! De som er på toppen er der for en grunn, de har ikke kommet dit fordi de er født med en sølvskje i kjeften! Det krever en ekstrem styrke,masse tålmodighet, investeringer og utholdenhet. Dagens anbefaling fra meg er ikke lipgloss, mascara eller extensions...



 

Min anbefaling er...slutt og se mot toppen..begynn å klatre! Og når du når den...ALDRI glem hva det kostet deg for og komme dit og hvem som hjalp deg på veien! 

-Tina-

 

 

BEVISET PÅ AT MAGI FINNES❤

Ha en hærlig natt 🌞🌞🌞

#blogg #mamma #kjærlighet #drømmer #fuckcancer #inspirasjon #mammablogg #sommer

Hun gjør meg til ett bedre menneske

Alina. Jeg kunne skrevet bok om deg. Du er modig. Du er snill. Du er rettferdig. Du er intelligent. Du kan noe om mye. Og du kan mye om noe. Det du er best på er og bare være deg. På alle mulige måter. 
Du er rettferdig. Og når du først bestemmer deg for noe. Da gjennomfører du! Du gir deg ikke. Du er min aller største inspirasjon til og nå mine mål 🌼🌹

Jeg er utrolig heldig. Forrige helg fikk jeg være med på en helg som kanskje ble den viktigste investeringen i meg selv og de jeg er glad i. I barna mine, vennene mine, kollegaer og familie. Jeg er ydmykt takknemlig! 
Når jeg blir voksen skal jeg bli dyrlege, og så vil jeg hjelpe andre som ikke har det jeg har! Det var det Alina sa til meg når vi begynte og snakke om drømmer. Ja, det skal du, sa jeg! Sammen startet vi og lage drømmekart...
Målet hennes var og samle inn 2000 kr på 1 mnd. For og nå målet ville hun selge gamle leker. Hun og veninna fikk sitte ved nærbutikken vår og solgte jammen meg for over 700 kr på 2 dager. Det var ikke nok. Hva mer kunne hun gjøre? Klippe håret sitt. Selge hjemmelagd limonade. Selge klærne som er for små etc etc etc. Det var da ideen om at begge skulle klippe seg og bildet på facebook ble en realitet. 1000 likes så klipper både jeg og mamma oss! Bildet er snart delt 8000 ganger, hun leter etter mer ting og selge. Det er kommet mld om hvordan mennesker kan støtte Alinas hjerte-sak, hun har fått utrolig mye glede av drømmen sin og i målet for og nå den. Dette er bare en av mange drømmer. Og denne er hun mer enn halvveis til på kun 5 dager. 
Budskapet i dette innlegget er...ALDRI SLUTT OG DRØM. INGEN drømmer er for små eller for store! Det er min lille store superhelt ett levende eksempel på ❤😊

#blogg #mamma #kjærlighet #drømmer #fuckcancer #inspirasjon #mammablogg #sommer 

Jeg DRITER snart i ALT!!!!

Fødselen til Anna er allerede igang, OOOOOOG Alina bikker snart 7000 likes❤❤❤❤

For en kveld, for en verden! For en fantastisk jente jeg har ❤❤Nå blåser jeg i alt og åpner en sjokolade👊🌞🌞🌞Takk for alle likes og alle delinger...alle bidrag og alle gaver...dere er enestående hver og en🌞🌞🌞🌞❤❤❤❤

#blogg #stolt #mamma #verdier #kjærlighet

JEG SPISER VED DJEVELENS BORD

Jeg lovde og alltid fortelle sannheten! Min sannhet. Alle aspektene den kommer i...dette er også en sannhet...en av de tristeste sannhetene mine!

7 Oktober 2014 taper jeg i fylkesnemda. Barna mine blir akuttplassert og fortsetter i beredskapshjem. Dette etter at jeg valgte og trekke samtykket mitt om frivillig plassering. 15 Oktober ble jeg 33 år, og hadde 2 timer samvær med barna mine. 2 timer folkens. Uten tilsyn. Det er ikke værst etter at de ble tvangsplassert få dager før.

Dommen som fallt i fylkesnemda var både hard og brutal, det var ikke noe kjære mor og bevitne alle de fatale utveiene bv-tjenesten fryktet om barna fikk komme hjem igjen. Det var fare for foreldre vold, rus og en mor som ble betegnet både som umoden og impulsiv. Jeg grein mine modigste tårer, og planla en fremtid uten barna mine. Det var tross alt dette jeg fikk beskjed om. Barnevernet hadde på denne tiden sendt inn begjæring om omsorgsovertakelse. Alt var surrealistisk, alt var kaos. Jeg deltok i møter for og finne fosterforeldre, vi hadde familieråd for og se om barna kunne bo hos familie. Det eneste jeg var klar på, var at barna IKKE under noen omstendigheter skulle splittes. De hadde kun hverandre...

Under familierådet satt sønnen min på fanget mitt konstant. Han gråt, og lå med hodet inntil meg under stort sett hele møtet. Datteren min tok på seg flink-pike rollen, og underholdt og lo og koste seg. Den make pretend rollen, kan jeg så hun lurte ikke meg. Når jeg skulle gå, holdt jeg på og bryte i sammen. Sønnen min fikk angst anfall, og gråt sånn at han ikke fikk puste. Jeg gråt, og klarte ikke gå ifra ham. Han pinnholdt meg, helt til bv-tjenesten tok tak i ham og fikk ham med seg. Datteren min hylte, og ville ikke at jeg skulle gå! Jeg snudde meg og kikket når vi kjørte...det er en av de værste opplevelsene jeg noensinne har hatt. ?Hva med datteren min da? Og sønnen min?Hun var 7,  og han var 5 år og hadde aldri vært borte fra meg før...

Ukene gikk, og samværene startet. Først med tilsyn, så uten. Like jævlig hver gang. Like mye angst, og like mange hysteriske utbrudd. Jeg holdt meg kald, vinket hadet, satt meg i bilen og brøyt sammen når de hadde dradd. Hver gang brøyt vi alle litt og litt mer sammen. Hver kveld kl 19 så vi alle 3 på stjernene og tenkte på hverandre, og hørte på Min engel av AdmiralP. Det hadde vi blitt enige om vi 3 <3

Sønnen min ble syk. Han fikk angst. Noen kaller det allergi, noen kaller det astma, mens jeg, jeg kaller det angst. Samme hva det var, han var syk. Jeg deltok i flere møter, hvor de forsøkte finne ett beredskapshjem som passet til ham. Min daværende saksbehandler var enestående, hun sto skikkelig på for begge barna mine!

Fredag 18 Oktober blir jeg innkallt i hastemøte. Jeg måtte ha med advokat. Her fikk jeg beskjeden jeg aldri hadde trodd skulle komme. Barna skulle hjem igjen. Og de kom hjem førstkommende Mandag ca kl 16. Jeg grein igjen, denne gang av fullstendig glede. Men jeg skjønte virkelig ingenting. Hvordan kunne de sende barna tilbake til meg igjen? De var jo overbekymrede 11 dager før, så bekymra at nemdslederen støttet dem og de fikk medhold. Mange tanker raste gjennom hodet mitt. Det gjør de til tider enda...

Mandagen kom, og det var en gledens dag! Vi satt i sofaen og bare holdt rundt hverandre. Så kom kvelden. Jeg var ikke forberedt i det hele tatt! På mareritt, kramper, hyl og skjelving. Jeg var oppriktig sikker på at jeg hadde ødelagt barna mine for alltid! Det stoppet ikke. Jeg trengte hjelp. De måtte få snakke med noen. Jeg skreiv til alle etater i hele Norge. Jeg prøvde få de inn i sorg grupper, jeg prøvde familievern kontoret, pårørendesenteret, jeg snakket med barnehagen, og skolen. Jeg snakket med ressurshelse stasjonen, A-senteret ville hjelpe og jeg ba barnevernet på mine knær om og hjelpe barna mine. Jeg trengte hjelp til og hjelpe dem. De trengte mer enn bare meg. De var traumatiserte, og jeg var ikke nok!

Det var bare tilfeldighetene som gjorde at jeg kom i kontakt med en prest. En fantastisk mann. Vi skreiv e-poster, han ringte meg. Jeg ringte ham på nettene. Han ba for meg, han veiledet meg, støttet meg og fikk meg til og IKKE gi opp. Det blir bedre, Tina Marie. Det blir bedre. Du må bare gi det tid.

Jeg ga det tid. Og jeg stod i det. Vi stod i det. Jeg og Alina og Tomas-Leander stod i det. Vi snakket om det. De hatet meg, de var sinte, de var redde, skuffa og fortvila. Mest var de bare redde, og glade.
Dette er nå 2 siden. Tror du alt har komt av seg selv? Tror du at livet mitt, slik det er nå bare ble sånn?

Til deg som kommenterer med at jeg har hatt flaks! Til deg som sier at jeg har vært heldig! Til deg som sier at jeg skal prise meg lykkelig for at jeg ikke har drept noen andres eller mine egne barn! Til deg som sier at du blir kvalm av meg og glorifiseringen min! Og til deg som sier at jeg lever i en drømmeverden! Ta deg en realitycheck å våkn opp! Vær modig nok til og lese innleggene mine skikkelig, før du uttaler deg om flaks. Ta med deg bøtta di mens du leser, for når du virkelig skjønner hva jeg skriver og setter deg inn i det som ligger bak ordene mine da kan jeg skjønne hvis du spyr! Jeg levde i en drømmelignende verden, med mine egne barn som mitt værste mareritt! En konstant påminner om det helvete de har gått gjennomgått kom hver eneste natt! Men jeg var der, jeg holdt rundt dem, tørket svetten av pannen, og tårene fra deres kinn! Jeg sang dem i søvn, og vugget de små kroppene deres rolige. Det og både kjenne og erkjænne med hver en celle i kroppen hva JEG hadde utsatt barna mine for, det unner jeg ikke min værste fiende. Og hvis du tror det var det værste tar du nok engang feil! Nå 2 år senere er den fortsatt der, den frykten. Den skremmende intense frykten over det de har vært igjennom. Djeveldansen tar aldri slutt pga det jeg lot dem gjennomgå! For det er jeg fullstendig klar over,-at det var jeg som er årsaken!Jeg var djevelen! Men vi snudde det. Og det var iallefall ikke pga flaks...

-Tina-

#blogg #barn #alene #mamma #kjærlighet

Du kaller meg prostituert...

Og selge en vare er enkelt. Det samme er og anbefale ett produkt. Noe man er fornøyd med, eller i det minste noe noen andre er fornøyd med. Man pakker inn fordelene, utelukker ulempene, presenterer produktet og selger varen.

Jeg hadde ikke min villeste fantasi, noensinne trodd at dette skulle bli ett av mine innlegg. Men sånn ble det, og her står jeg nå. Ved ett veiskille. Jeg har solgt meg selv er det flere som sier. Min historie. Og hvordan skal jeg klare følge opp forventningene. Svare på kommentarene og stå inne for hele livet mitt! Vanskelig sier du, du får det aldri til! WATCH ME, sier jeg da!

Jeg selger ikke en vare. Jeg presenter ei heller ett produkt! Jeg serverer dere en historie. En sann historie fra virkeligheten. Som er langt ifra "rosa", men ei heller bare "svart-hvitt".

Jeg er ingen komplisert person. Men jeg har en ekstrem og komplisert historie. Jeg velger og ikke pynte på den. Jeg tar ingen av de skitne aspektene bort, men føringene mine ligger ikke i det mange av dere tenker. Føringene ligger i det som er skrevet mellom linjene. Innimellom all galskap, finnes det glaskap. Inni all sorg bor det også glede. Og tross all redsel er frykten blitt ett mektig redskap!Redselen for og bli min egen beste venn, er nå erstattet med frykt. Frykt for og på ny bli min egen største fiende.

Heldigvis har jeg venner som sier fra langs veien, som ikke tar enkle utveier. De sier faktisk fra, de er uenige med meg, de er glad i meg og vil meg bare vel! De står der og hjelper meg til og klare og være akkurat dette...my very own limited edition👊👊👊For det finnes mye...men det finnes bare en av meg🌞🌞

-Tina-

Jeg er på toppen fordi jeg har klatret ALLE skrittene selv👊🌞

Mange tanker har gått gjennom hodet mitt idag. Og mange følelser har dukket opp underveis. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på mange ting. Veldig mange modige mennesker har lagt igjen kommentarer. Noen er triste. Noen er morsomme. Noen er ekstremt konstruktive. Noen oppmaner til debatt.
Jeg setter pris på hver og en av dere. Takk for at dere legger igjen deres egen historie. Dere sier jeg er modig. Da håper jeg dere ser dere selv i speilet. FOR DET ER VIRKELIG DERE OGSÅ ❤

Noen skriver flere ganger og lurer på hvorfor ikke kommentaren deres vises. Jeg har prøvd å finne en måte og møte dere på, en måte og svare på. Men dette er svaret mitt! Stillhet...ordene deres kommer aldri til og publiseres i kommentarfeltet på min blogg! Og bare for og få det med,-at dere kaller dere selv for anonyme sier meg egentlig alt! Slutt og les, så slipper du og la meg irritere deg. I'm here to stay 👊

Meeeen jeg må ta bladet fra munnen. At jeg proffitterer på min egen og barnas ulykke er vel og overdrive. Jeg har fortsatt samme sum på kontoen som igår, og det er da virkelig ikke noe å skryte av. Jeg har fortsatt samme intensjonen som for 4 mnd siden. Jeg har en historie og fortelle...og jeg forteller den. Om noen lar seg irritere over den. Eller rett å slett provoseres av den. Da anbefaler jeg andre blogger! Det er 1000-vis og velge i😄

Da jeg våknet idag til 100-vis av sms og eposter og kommentarer på facebook ble jeg driiiiiiitnervøs.

Men når jeg sitter her, med datteren min halvsovende på armen og kjenner skikkelig godt etter. Da vet jeg at jeg er akkurat der jeg skal være i livet ❤❤❤

-Tina-

Å hun sa...HALLELUJA...eller?

Først og fremst så sitter jeg med mange spørsmål. Hva skjedde? Og hva har jeg gjort? Bloggen min er i skrivende stundt lest av over 30000 mennesker. Mennesker som slettes ikke har det samme synet på meg som meg. Ei heller deler de mine verdier, og støtter absolutt ikke mine synspunkter. Mennesker som forakter meg og det jeg står for, og mennesker som allerede har startet hets kampanje.

JA,- det finnes flere sider av samme sak. Men nok en gang vil jeg påpeke at denne er min. KUN MIN! Det er under ingen omstendigheter jeg som har sagt at hele Norge skal omfavne meg og skape halleluja! For min historie er mye, men ærlig talt! Den inneholder da virkelig minimalt med "halleluja" aspekter.

Men inni meg bor en liten superhelt! Ikke stor, men jeg vokser. Hver eneste dag vokser jeg! Og min visjon om å bli den beste meg...den helten lar jeg få skinne!

Hver dag er en ny dag. Og hver dag er en ny dag nærmere målene mine. Hver dag er en ny dag fjernere fra fortiden. Og hver dag er en ny dag til å gripe tak og faktisk våge og si til meg selv...jeg er god nok. For jeg er det. Uansett fortid, nåtid og fremtid så er jeg god nok. Og akkurat det kan INGEN ta fra meg. Ingen andre enn meg selv...

Er det mulig og gjøre dette kun 9 år gammel❤❤❤

BE THE CHANGE YOU WANT TO SEE IN THE WORLD🌞❤🌞

JEG ER SÅÅÅÅÅÅ STOLT❤🌞

Jeg velger for alltid kjærligheten....

pay it forward

 

 

Jeg vet at livet mitt går videre. Hver eneste dag går det videre. Det inneholder akkurat det samme som ditt. Tårer, latter, glede, sorg, uro, ro, kjærlighet og frykt. Jeg kjenner på alle de samme følelsene som deg. Jeg kjenner på en enorm glede for tiden. Gleden over og få være sammen med barna mine. Og jeg kjenner på en dyp sorg. Over at noen mener at jeg ikke er god nok til og være nettopp dette. Og så kjenner jeg på en frykt. En frykt jeg aldri før har opplevd maken til. En frykt jeg skal skjerme barna mine for, men som jeg vet at også de kjenner på. Jeg vet det fordi de tør og si det, de tør og vise det. De våger og gråte, de våger og spørre. Og jeg møter dem i det. Jeg er ærlig, det er vanskelig og det er vondt. Men gudhjelpe meg for ett bånd jeg har med barna mine. Vi er unike. Og vi er en familie, for alltid. Uansett. Jeg er så stolt av dem, de er de modigste og tøffeste barna som finnes. En dag skal jeg skrive bok om dem...de modigste små menneskene jeg noensinne har møtt,- det har jeg lovd ;)

Oppi alt som skjer vet jeg også noe annet, noe kanskje ikke akkurat du vet. At til høsten kan livene våre snu. Helt fullstendig på hodet. Noen andre, noen ukjente, helt fremmende mennesker skal avgjøre min viktigste rolle på jord. Det eneste jeg er 100% sikker på er, at de kan uansett avgjørelse ALDRI ta fra meg det og være mamma. Det er jeg, uansett og for alltid!

Pay it forward! #words #Inspirational #quotes MCA Now hiring. $80 per referral :) Work at home. Paid 500+ weekly. Health, dental and road side assistance. Click here to get started: https://www.tvcmatrix.com/garcili24

 

Til tider føler jeg at jeg går i ett vakum. At jeg går på siden av meg selv. Jeg er tilstede men alikevel så langt borte. Fordi jeg vet at jeg må planlegge to fremtider. Jeg må ha alt klart for begge avgjørelser. Og det er vondt. Det er trist. Og det er så skummelt at jeg unner ikke min værste fiende det. Min oppfordring idag til alle jeg kjenner, alle som følger meg og alle jeg ikke kjenner. De som strever, de som ikke strever, har du noen du vil si noe til, si det. Har du noen du savner, ring dem. Har du noen du har noe uavklart med-få det avklart. Og bruk tiden din med dem du er glad i. Fortell dem du er glad i dem. Livet er for kort. Vær så sliten som du bare kan, enten det er av barn eller kjæreste, mor eller far, venn eller sjef, kollega eller uvenn! Vær sliten, det er lov! Men aldri glem og sett pris på det du har. Og aldri slutt å streb etter det du vil ha. Det du fortjener. Livet er for kort! Vær glad i hverandre.

SPRE LITT KJÆRLEIK, som ei jeg både digger og ser opp til bruker og si <3 Kjærlighet hjelper mot alt :)

-Tina-

 

Selv på de mørkeste dager skinner solen🌞

Vi får frem solen i smilene. Hver dag er en god dag. Vi er sammen. Solen skinner og isen smelter raskere enn den spises. Og vi koser oss 🌞

Redselen blir byttet ut med glede. Av og til kun for noen timer, noen minutter. Men også i flere dager. Den ligger og ulmer og tårer er en del av hverdagen. Men dager som idag er prisløse. Vi koser oss, vi smiler og vi ler. Og tårene er glemt for en stund...De er glemt for idag! Bare for idag...det er virkelig noe og være takknemlig for 🌞❤

-Tina-

DET STÅR SKREVET I STEIN FRA MINE BARN...

Jeg vil fortelle dere en sann historie. En historie om håp, en historie om svik, en historie om fortvilelse og en historie om kjærlighet. Mest av alt handler den om kjærlighet. Men enda mer om håp!

Det hele startet med ett hus. Det er rødt. Inni det er det mange rom. Alle rommene har sine egne vegger, med sine egne innhold og sine helt egne minner! Mine minner. Noen rom er skumle. Men jeg vet at jeg må innom dem på ny. Jeg må innom i  avmaktens gate, og det er ingen bedre plass å trosse frykten enn akkurat her. I det store røde huset! Det er ett rom for sorg, det er ett rom for fortvilelse, det er flere rom for sinne. Men det også rom for tilgivelse. Det er ett stort rom, ett av de største. Det er rommet for kjærlighet...Men det største rommet av de alle, det er rommet om håp!

I min tøffeste time var veien kort! Jeg måtte hjem igjen, hjem til det røde huset. Hvor klemmene er varme og tilbakemeldingene tøffe. Men hvor rommene er brede, og toleransen er stor. Hvert eneste rom innehar minnner. Minner som både gir glede og sorg. Men minner som har vært med på og forme meg og den personen jeg er blitt. Den jenta jeg er stolt av og være, den mammaen jeg er takknemlig for og ha fått blitt. Den vennen jeg lærte meg og være, og der hvor jeg lærte meg verdien av samhold. Huset hvor jeg møtte min største kjærlighet, og noen av mine beste venner. Hvor jeg begravde min første kjærlighet, og min aller beste venn. Men dette er også huset som ga meg det mest dyrebare jeg har på denne jord! Det ga meg barna mine. Og det ga meg en familie.

Veggene er fulle av minner. Hele huset er minner. Jeg kan gå i timesvis i 2 etasje og se på alle bildene. Av alle de som klarte det, men også av de som ikke lenger er sammen med oss i livet. Men de er der. De er inni huset, overalt. I alle etasjer, i trærne, på den store plenen, i kjelleren, på vaskerommet, på kjøkkenet rundt verdens beste rundbord.

Takk Hiimsmoen for at jeg fikk komme hjem igjen da jeg trengte deg som mest! Og takk for at du nok en gang minner meg på å aldri gi opp det viktigste av alt! Takk for at du viste meg det på ny igjennom steinene som barna fant i Sahara...❤ Vi skal sammen ALDRI gi opp håpet❤

-Tina-

Les mer i arkivet » November 2016 » Oktober 2016 » September 2016
hits